Kan du fatte og begripe?

Hvis noe påstås å være sant blir det gjerne fryktelig mye mer spennende og interessant. Har du en god løgnhistorie du ønsker å plage omgivelsene dine med, så kan du bare påstå at det du vaser om faktisk er sant. Da vil folk gjerne lytte mye mer oppmerksomt enn hvis du skulle innlede med “Vil dere høre noe tull jeg har funnet på?”

En industri som alltid har skjønt å utnytte at det kan være lurt å påstå at noe er sant er filmindustrien. Tragiske historier virker alltid mye mer tragiske hvis det slenges på et “Basert på en sann historie.” Nå er jo gjerne sannheltsgehalten i slike filmer ofte svært liten, men de som ser filmen blir ofte lurt til å tro at hele det tåredryppende dramaet er en sann historie.

Nå hender det jo at geniale filmskapere av og til overgår seg selv. De påstår at hele filmen er sann. Den er ikke bare bygd på en sann historie. Den er en sann historie. Det vi ser påstås å være nøyaktig det som hendte. Siden dette er et triks som forutsetter at en klarer å lure svært mange mennesker, så fungerer det relativt sjelden. Det er imidlertid to filmer hvor dette reklametrikset har fungert veldig godt. Massevis av mennesker tok seg tid til å se disse to filmene fordi de rett og slett trodde at det de fikk se var ekte.

For den første filmen må vi helt tilbake til 1980. Da kom det en film som het Cannibal Holocaust. Denne filmen handler om noen dokumentarfilmskapere som drar ut i jungelen i Amazonas. De forsvinner, men filmrullene blir senere funnet. Rullene viser årsaken til forsvinningen. Filmcrewet hadde truffet på noen utrivelige kannibaler. Disse hadde selvsagt spist dem opp på skikkelig uhyggelig kannibalvis med tilhørende blod og gørr..

Denne filmen skulle være”ekte” og vise hvordan kannibaler slakter og spiser mennesker. Nå var det ikke bare vanlige filmseere som ble lurt. I Italia ble regissøren arrestert og anklaget for å ha lagd en film hvor mennesker ble drept. En såkalt “snuff-film”. I svært mange land ble filmen totalforbudt.

Cannibal Holocaust var på mange måter et 1980-talls fenomen. Mange kinoer nektet å sette opp filmen og de fleste som så den måtte se den på video. Videomaskinene kom jo for fullt på 1980-tallet og denne filmen var svært populær som utleiefilm. Nå, nesten 30år etter at filmen ble lansert, er den blitt en kultfilm som filminteresserte setter stor pris på.

Her er en (tysk) trailer til Cannibal Holocaust. (OBS! Inneholder noen sterke scener!)

Den andre filmen, som klarte å overbevise svært mange om at det de så var ekte, het The Blair Witch Project. Den kom i 1999 og ble voldsomt populær. I filmen følger vi tre filmstudenter som drar ut for å lage en dokumentarfilm. (Det å lage dokumentarfilmer er tydeligvis sabla skummelt!) De forsvinnner selvfølgelig uten spor, men som i Cannibal Holocaust,  blir opptakene de har gjort funnet.

I markedsføringen av filmen ble internett tatt svært aktivt i bruk. Flere måneder før The Blair Witch Project hadde premiere, ble flere nettsider opprettet. Disse sidene inneholdt tilsynelatende ekte informasjon om the Blair Witch. De som hørte om filmen, og søkte på nettet om informasjon, ble foret med oppdiktete historier som skulle overbevise dem om at det som skjedde i filmen var sant.

Fordi internett for mange var svært nytt i 1999, så var nok kanskje folk mindre skeptiske til informasjonen de fikk der. Hadde noen i dag, 10år etter, forsøkt seg på et slikt stunt ville de kanskje ikke klart å lure så veldig mange?

The Blair Witch Project er uansett, selv om den ikke er sann, en sabla skummel film. En skikkelig klassisk grøsser med massevis av løse tråder. Hvem er det som er heksa? Hva er det Heather plutselig skjønner at hun gjort feil? Har de oversett noe som er denne skogens “ruby slippers” og som ville ha reddet dem? Her er uansett to trailere:

Både Cannibal Holocaust og The Blair Witch Project har blitt klassikere fordi de i sin tid klarte å lure svært mange til å tro at de var sanne eventyr.